Tag Archives: dagligliv

Slaget i Tordenskiolds gate og scener fra et ekteskap: epistler fra en tam torsdag

Rommet har vært lyst lenge da jeg våkner og kommanderer mobilalarmen til å slumre mens jeg vekselsvis halvsover, drømmer i ti minutter lange rykk, leser nyheter eller oppdaterer Twitter og krampaktig nyter sommerdynas perfekt tempererte klimasone til de fire sifrene som flasher mot meg, insinuerer at evakuering strengt tatt burde vært iverksatt for ti minutter siden. Kaldt gulv under føttene, putemerker på kinnet i speilet på badet, dødsforakt for alle ordtak som inneholder ordet «morgenstund».

Jeg går mot byen med kontoret i veska: Converse mot brustein, Eels og Säkert! mot trommehinnene, stål i brystet, stålull i hodet, kommareglene i fingrene. Prøver å kappgå med mannen som har bestemt seg for å dele fortau med meg (solbriller, hettejakke, irriterende selvtilfreds kroppsholdning, minst sju cm lengre bein enn meg); leder klart i oppløpet forbi Trondhjems Hospital, men må krysse gata og gi tapt ved Skibnes Arkitekter, og Selvtilfreds Hettejakke vinner slaget om Tordenskiolds gate med åtte meters margin. Jeg trøster meg med at han aldri får vite det.

Biblioteket er morgendovent og nesten mennesketomt. Kaffen i hånda mi skvulper over på vei opp trappa, og jeg legger munnen inntil og slurper overfloden fra lokket før jeg sender et ironisk blikk mot bibliotekets temautstilling om klimaendringer som hilsen til de to bøkene jeg språkvaska der. Jeg stopper og åpner den ene, balanserer kaffen i den ene hånda, blar opp i forordet og sjekker om han fortsatt takker kona for grundig korrektur. Det gjør han. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over ikke å ha huska bryllupsdagen vår. På den andre side er han minst like ille. Han tror visst jeg heter Karin. Det må være derfor jeg aldri får blomstene hans.

Jeg sitter åtte timer på en halvgod stol i en halvfull lesesal, ser folk gå frem og tilbake over Peter Egges plass, prøver å avgjøre om de ser lykkelige ut, om de går mot noe eller fra noe. Tvinger blikket tilbake mot skjermen, lar liv vike for næring, vasker og fakturerer ut to oppdrag i rask rekkefølge, booker inn to nye. Jeg ligger omtrent akkurat på skjema. Klokka fem klapper jeg sammen maskina, surrer sammen strømadapteret, pakker sammen kontoret, hekter skuldrene ned fra ørene, smyger veskestroppen inn på plass mellom dem og går heim i kaldt solskinn.

Kveld og en sofa som elsker meg av hele sitt stoppede hjerte. Forventningen om morgendagens første kaffekopp sniker seg inn i hodet mitt, og jeg løfter blikket mot kveldssola som fortsatt skinner over Sverresborg. Plutselig virker fargene mykere.

Utenfor blokka blomstrer heggen. Det er snart helg.

Advertisements

Noe mer du vil ha med det samme?

Såeh, Skatteetaten. Vi to må ta oss en prat. 

Jeg fikk et brev fra deg i dag om at du ikke var helt fornøyd med meg. Du fikk ikke nok av meg. Du vil ha restskatt i størrelsesorden halvanna av mine månedslønner. Det er i og for seg greit. Det er jeg som har valgt å være sjølstendig næringsdrivende, og jeg skal nok betale. På fristen og med et stivt smil. Jeg står meg i det. Jeg må muligens ta meg en ekstrajobb for å finansiere denne språkvaskkarrieren, men jeg står meg i det.

 

Men så. Når jeg etter mye om og men logger meg inn hos deg for å endre innrapportert næringsinntekt for inneværende år, slår du deg helt vrang. Først klikker du helt og avslutter nettleseren min idet jeg skal til å sende inn skjemaet. Møysommelig fyller jeg det ut igjen – riktige opplysninger i riktig rute – og trykker «send» mens jeg holder pusten og påkaller høyere makter.

 

Til takk får jeg ei kvittering. Og jeg ser at som takk for alle forsøk på å blidgjøre deg og å prøve å få dette til å funke og snu begge kinn til og være raus …

Bilde

… så inndrar du også navnet mitt.

 


Ukeslutt

Lørdag gjør sin entré med gråvær og langsomt, dvelende regn, og jeg slumrer bort livet til klokka er elleve, og ingenting er så deilig som å ligge i senga og slumre og ikke måtte stå opp etter å ha sjangla utmatta i seng med manusoverdose rundt klokka ett i natt.

«It’s work, all that matters is work.»

Å gå i seng med følelsen av å ha gjort et godt dagsverk og vel så det. Å være i rute når alle solemerker tilsier at man skulle ligge etter plana – langt etter plana. Å endelig se slutten på manusbunken (og starten på den neste). Tryggheten av å vite at det kommer flere oppdrag.

It’s work, the most important thing is work
It’s work, the most important thing is work

Det er to år siden jeg starta som frilanser. Halvannet år siden jeg registrerte eget firma. Jeg tror jeg har klart å bygge opp noe. Noe tilnærma solid. Faste kunder. Inntekt. Et håndverk. Og jeg veit jeg ofte klager over jobben min, ofte stresser over den, av og til forbanner den, men innerst inne elsker jeg den. Etter to år kan jeg fortsatt stoppe opp og ikke tro at jeg faktisk får betalt for å lese.

En er en, og to er to –
Vi hopper i vand,
vi triller i sand …

Langsomt, dvelende lørdagsregn og kaffe. Litteraturlister til retting. Arctic Monkeys i bakgrunnen. Alle innkjøp til helga gjort. I dag kan verden klare seg uten meg, mens jeg sitter inne og jobber. Verden går forbi blokka. Kaster tomme syltetøyglass og ikke-pantbare ølflasker. Tar en tur innom den sommertomme barnehagen for å leike, godt innhylla i regnklær. Gjemmer seg bak en busk og lar seg finne av en treåring. Kjører forbi med to kajakker på taket og overmot i bagasjerommet. I en blokkleilighet sitter en språkvasker og kroer seg.

Zik, zak
Vi drypper på tag,
Tik, tak
Det regner idag.

 

Sitater hentet fra:

Obstfelder, S. 1998 [1893/1892]. «Regn». I I. Stegane, E. Vinje & Aarseth, A. (red.), Norske tekster : lyrikk (s. 398). Oslo: Cappelen

Reed, L. 2008 [1990]. «Work». I Pass thru fire : the collected lyrics [sidetall mangler]. [s.l.]: Da Capo Press


Dagens facepalm

I dag morges tok jeg meg sjøl etter å leite febrilsk etter en play-knapp. Jeg fant noe som ligna, men det skjedde ingenting da jeg trykka. Og trykka. Og trykka. Så innså jeg at jeg satt med ei e-bok.

Jeg fungerer ikke uten kaffe.

 

IMG_0254

 

E-bok uten play-knapp.

 

IMG_0251

Astarkvedja uten kaffe

 


Halvveis i en sommer

Det begynner å bli mørkt om kvelden igjen, og gatelykta i bakken foran blokka gløder oransjegult mot meg mens jeg i rein stahet hutrer på glassverandaen med bare skuldre og skjerf. Det er juli i Trøndelag, og ullgenser holder ikke den kalde, klare høstlufta ute når jeg går kveldstur.

Trondheimssommer, og jeg går overalt jeg skal, for å treffe venner, for å henge med familie, til Flybussen med trillekoffert, fra toget med ditto last, til og fra butikk, på kveldstur, sliter ut sko og får gnagsår, lurer på hvorfor jeg får så rart ganglag i ballerinasko, skifter til overprisa kvasiconverse og er ok igjen, men med gnagsår, evinnelige gnagsår, fordømte friksjon. Hudens evige flukt fra kroppen.

Jeg begynner å lese tyske bøker igjen og får for første gang i livet et kick ut av å lese i Håvard Reitens tyske grammatikk. Jeg tråler Spotify for den samme musikken jeg hørte på da jeg var atten, nitten år og tyskstudine med skinnende øyne og førstegenerasjons iPod nano – Die Prinzen, Die Ärzte, 2raumswohnung – og treffer venner fra tysktida igjen. Fem år siden sist. Hvor har tida blitt av? Fem år er sciencefictionlenge ikke å treffes. Tyskåret. De beste folka. Det beste året. Den beste meg jeg noen gang var.

Og det funker fortsatt. Et sted der inne er jeg fortsatt. Ich als vorläufiges Subjekt.

Nesten helt mørkt nå.

Manussommer. Å være på gråten over ustabile referansesystemer og ufullstendige litteraturlister og lange avsnitt uten innhold, uten fullstendige setninger. Diffusomania. Å tøye arbeidskapasiteten til maks og kjenne fingrene stivne i «spor endringer»-stilling over tastaturet og ligge våken og ikke klare å gire ned. Kaffesommer. Ikke rekke å spise-sommer. Kvalmesommer. Stressommer. Vill i blikket og bitende på underleppa-sommer. Bare sjekke Twitter-sommer.

Mai var grusom og fin, fæl og skjør på én gang. Samlivsbrudd. Vannskade. Snø. Varmebølge. Solohabitering. Gamle venner. Nye venner. Musikk og Wordfeud. Den var mye, mai. Kjedelig rakk den aldri å bli. Juni var motstykket: stagnasjon, kjedsomhet, stress, regn, kulde, tårer, dårlige nyheter og en hvilepuls som aldri gikk ned. Juli virker mer solid. Slekt. Venner. Kveldsturer og musikk. Mat. Søvn. Grimaser i speilet. Øl og takeaway. Lange kafébesøk. Å lese Guy Delisles Pyongyang – A Journey in North Korea på senga mens jeg egentlig burde sove før flytur til Oslo. Å lese sjølbiografien til han i Eels på toget heim igjen.

Dette kan kalles et liv.