Slaget i Tordenskiolds gate og scener fra et ekteskap: epistler fra en tam torsdag

Rommet har vært lyst lenge da jeg våkner og kommanderer mobilalarmen til å slumre mens jeg vekselsvis halvsover, drømmer i ti minutter lange rykk, leser nyheter eller oppdaterer Twitter og krampaktig nyter sommerdynas perfekt tempererte klimasone til de fire sifrene som flasher mot meg, insinuerer at evakuering strengt tatt burde vært iverksatt for ti minutter siden. Kaldt gulv under føttene, putemerker på kinnet i speilet på badet, dødsforakt for alle ordtak som inneholder ordet «morgenstund».

Jeg går mot byen med kontoret i veska: Converse mot brustein, Eels og Säkert! mot trommehinnene, stål i brystet, stålull i hodet, kommareglene i fingrene. Prøver å kappgå med mannen som har bestemt seg for å dele fortau med meg (solbriller, hettejakke, irriterende selvtilfreds kroppsholdning, minst sju cm lengre bein enn meg); leder klart i oppløpet forbi Trondhjems Hospital, men må krysse gata og gi tapt ved Skibnes Arkitekter, og Selvtilfreds Hettejakke vinner slaget om Tordenskiolds gate med åtte meters margin. Jeg trøster meg med at han aldri får vite det.

Biblioteket er morgendovent og nesten mennesketomt. Kaffen i hånda mi skvulper over på vei opp trappa, og jeg legger munnen inntil og slurper overfloden fra lokket før jeg sender et ironisk blikk mot bibliotekets temautstilling om klimaendringer som hilsen til de to bøkene jeg språkvaska der. Jeg stopper og åpner den ene, balanserer kaffen i den ene hånda, blar opp i forordet og sjekker om han fortsatt takker kona for grundig korrektur. Det gjør han. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over ikke å ha huska bryllupsdagen vår. På den andre side er han minst like ille. Han tror visst jeg heter Karin. Det må være derfor jeg aldri får blomstene hans.

Jeg sitter åtte timer på en halvgod stol i en halvfull lesesal, ser folk gå frem og tilbake over Peter Egges plass, prøver å avgjøre om de ser lykkelige ut, om de går mot noe eller fra noe. Tvinger blikket tilbake mot skjermen, lar liv vike for næring, vasker og fakturerer ut to oppdrag i rask rekkefølge, booker inn to nye. Jeg ligger omtrent akkurat på skjema. Klokka fem klapper jeg sammen maskina, surrer sammen strømadapteret, pakker sammen kontoret, hekter skuldrene ned fra ørene, smyger veskestroppen inn på plass mellom dem og går heim i kaldt solskinn.

Kveld og en sofa som elsker meg av hele sitt stoppede hjerte. Forventningen om morgendagens første kaffekopp sniker seg inn i hodet mitt, og jeg løfter blikket mot kveldssola som fortsatt skinner over Sverresborg. Plutselig virker fargene mykere.

Utenfor blokka blomstrer heggen. Det er snart helg.

Bevisst og underbevisst morbiditet: en kjapp bibliografi

Våknet til den bisarre tanken «Hvordan så Isadora Duncans ansikt ut i det øyeblikket hun døde?» For hver slumreøkt (man har midlertidig fri, må vite) vekket hjernen min meg igjen og igjen med samme spørsmål: «Hvordan SÅ Isadora Duncans ansikt ut i det øyeblikket hun døde?»

Danseren Isadora Duncans død er uforglemmelig. Scenen er Nice i 1927. Iferd med å kveles av sitt eget røde, flagrende skjerf, som hadde festet seg i eikene på bilhjulet til den åpne Amilcaren hun satt i, ble Isadora Duncan trukket ut av bilen etter halsen og brakk nakken i møte med brusteinen. Hun døde umiddelbart, 50 år gammel. Ytterst brutalt. Ytterst grusomt. Ytterst morbid.

At dette skal være et ansiktsuttrykk jeg angivelig av egen vilje skal ønske å se, skremmer meg litt. Fri er åpenbart ikke noe jeg har godt av. This is your brain. This is your brain off språkvask.

For øvrig er Isadora Duncans Wikipedia-bio fascinerende – og i overmåte sørgelig – lesning: Født i 1877, oppvokst i fattigdom – etter hvert også som skilsmissebarn – i San Fransisco og Oakland. Far, stemor og yngre halvsøster døde i tragisk båtulykke i 1898. Unge Isadora ga dansetimer for å forsørge familien fra hun var seks, emigrerte til Europa og gjorde varig inntrykk på dansescenen. Hun kombinerte det hele med et skandaløst kjærlighetsliv, en innbitt tro på kommunismen og etter hvert en dedikert alkoholisme. Hun fikk og mistet tre barn – de to eldste i atter en dramatisk bilulykke i Paris i 1913, den yngste levde bare noen timer etter fødselen i en kort, navnløs eksistens. Et forsøk på ekteskap endte med at den mye yngre mannen – en sovjetisk poet – tok livet sitt, 30 år gammel. Og til slutt: det skjebnesvangre møtet med brusteinen i Nice.

Den som ikke får sin utprøvende morbiditet dekket gjennom denne artikkelen, anbefales å lese om Rasputins endelikt: Her overgås selv de villeste såpeserier, både i rollebesetning, sceneografi, skandalefaktor, plott og – ikke minst – selve endeliktet. Les hele artikkelen her. Be mindblown.

For den som enda ikke har fått nok, er artikkelen «10 Truly Bizarre Deaths», som foruten Duncans og Rasputins spektakulære sortier også inkluderer blant andre Francis Bacons, Tycho Brahes og Horace Wells ublide endelikt, verdt et besøk. Lær av historien, barn. Ikke stå ute uten skjerf for å stappe snø i en kylling (for så å spise kyllingen). Be pent om å få låne toalettet. Si nei når noen tilbyr deg kloroform i lystig lag.

 

Og send meg gjerne noen manus, i håp om at hjernens morbide sider roer seg.

Appell til en Forlagsredaktør (fritt etter Wergeland)

(Ifølge kalenderen min har jeg manusvakuum tirsdag og onsdag neste uke. Da fritid er en skjebne på linje med døden, gjør jeg her et desperat framstøt på å øke oppdragsmengden.)

O Forlag! Forlag! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dine Manus er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder APA Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at de lokale tilpasningerne ville komme.

Ofte slyngede korrekturoppdragene sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princer.
Men jeg flygtede: Sprogvasken havde min Tro.

O vidn da, Forlag, som jeg fyrigen har knælet for!
[…]
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Sprogets Børn!

Vidn, Mail, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Manusets Sendebud.

[…]

O Forlag ! Fritiden raaber til mig, skjøndt den er hæs.
Den rækker sine Arme mod Himlen, og jeg,
ditt grønøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

 

Forespørsler om oppdrag kan sendes Aune språkvask og korrektur på aastamariaune@gmail.com

Ukeslutt

Lørdag gjør sin entré med gråvær og langsomt, dvelende regn, og jeg slumrer bort livet til klokka er elleve, og ingenting er så deilig som å ligge i senga og slumre og ikke måtte stå opp etter å ha sjangla utmatta i seng med manusoverdose rundt klokka ett i natt.

«It’s work, all that matters is work.»

Å gå i seng med følelsen av å ha gjort et godt dagsverk og vel så det. Å være i rute når alle solemerker tilsier at man skulle ligge etter plana – langt etter plana. Å endelig se slutten på manusbunken (og starten på den neste). Tryggheten av å vite at det kommer flere oppdrag.

It’s work, the most important thing is work
It’s work, the most important thing is work

Det er to år siden jeg starta som frilanser. Halvannet år siden jeg registrerte eget firma. Jeg tror jeg har klart å bygge opp noe. Noe tilnærma solid. Faste kunder. Inntekt. Et håndverk. Og jeg veit jeg ofte klager over jobben min, ofte stresser over den, av og til forbanner den, men innerst inne elsker jeg den. Etter to år kan jeg fortsatt stoppe opp og ikke tro at jeg faktisk får betalt for å lese.

En er en, og to er to –
Vi hopper i vand,
vi triller i sand …

Langsomt, dvelende lørdagsregn og kaffe. Litteraturlister til retting. Arctic Monkeys i bakgrunnen. Alle innkjøp til helga gjort. I dag kan verden klare seg uten meg, mens jeg sitter inne og jobber. Verden går forbi blokka. Kaster tomme syltetøyglass og ikke-pantbare ølflasker. Tar en tur innom den sommertomme barnehagen for å leike, godt innhylla i regnklær. Gjemmer seg bak en busk og lar seg finne av en treåring. Kjører forbi med to kajakker på taket og overmot i bagasjerommet. I en blokkleilighet sitter en språkvasker og kroer seg.

Zik, zak
Vi drypper på tag,
Tik, tak
Det regner idag.

 

Sitater hentet fra:

Obstfelder, S. 1998 [1893/1892]. «Regn». I I. Stegane, E. Vinje & Aarseth, A. (red.), Norske tekster : lyrikk (s. 398). Oslo: Cappelen

Reed, L. 2008 [1990]. «Work». I Pass thru fire : the collected lyrics [sidetall mangler]. [s.l.]: Da Capo Press