Spiser frokost på kjøkkenet med mamma, da en eldre mann kommer spankulerende ned bakken, støttet av en paraply. Plutselig er han bestefar. Den samme blå kappa i blankt, solid stoff med skikkelige sømmer. Den samme lua med øreklaffer.
«Se», sier jeg til mamma. «Der er bestefar.»
«Ja, så sannelig!»
Jeg skjenker i mer kaffe.
«Bestefar var mye kraftigere,» sier jeg. «Altså, ikke tjukkere, men breiere. Mer breiskuldra.»
«Han ble tynnere mot slutten,» sier mamma.
Jeg tar en slurk av kaffen. Ikke Bestefar krysser gata, ett sviktende skritt av gangen.
Det var fint å se ham igjen.
Astarkvedja 
Legg igjen en kommentar